Hvordan kan Nasjonalmuseet takke nei til Gjerdeløa? | Gro Steinsland
Hvis ikke Nasjonalmuseets leder og styre fatter hvilke muligheter som glipper oss ut av hendene, må andre fortelle dem det.
Det er som man ikke kan tro det! Vårt Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design har takket nei til kunstverket Gjerdeløa. Museet fikk tilbudet i 2013, nå har kunstneren fått svar, det er negativt.
Marianne Heskes verk Gjerdeløa regnes som et av nasjonens ikoniske verk fra nyere tid, det viktigste norske konseptuelle kunstverk som har vunnet oppmerksomhet, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Kunstfaglig ekspertise omtaler verket som et av norsk kunsthistories viktigste fra nyere tid og sammenligner med epokeskiftende verk som Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger og Edvard Munchs Skrik.
Gjerdeløa er en 400 år gammelt høyløe, et lite laftehus bygget i malmfuru med hjemstav i de stupbratte fjellene i Tafjord på Sunnmøre, kunstnerens eget barndomssted. Det spesielle med denne utløen er at den har vært ute på reiser i Europa. I 1980 skapte Marianne Heske internasjonal oppmerksomhet ved å stille ut det velbrukte uthuset på det fasjonable Pompidou-senteret i Paris.
Internasjonal oppmerksomhet
Lafteteknikken er et urgammelt lego-prinsipp som gjør det mulig å demontere og remontere bygninger i tre. Teknikken var tilpasset det norske landskapet, den representerer norsk dugnadstradisjon og eksemplifiserer gjenbrukstanken som var en selvfølge i selvbergingssamfunnet.
Fortellingen om løas reise tur-retur Tafjord-Paris bærer i seg strenger fra folkeeventyrene. Kunstneren fraktet egenhendig stokkverket med takspon og ville vekster i sin Citroen kassebil fra Sunnmørsalpene til den franske metropolen. Der gjorde verket furore! Den internasjonale oppmerksomheten som ble løa til del i det mondene Paris forteller en hel del om visjonene som ligger i prosjektet.
Disse kunstverkene forteller oss noe avgjørende om det å være menneske idag
Idet utløen forflyttes fra sitt opprinnelige bruksområde i fjellheimen, endrer den karakter. Den transformeres til et knutepunkt for et helt knippe av interesseområder: Løas egenart som nasjonal bruksarkitektur, forflytningen over landegrenser og steder som utgangspunkt for kunstteoretisk refleksjon. Kulturhistorisk symboliserer løa et lengdetrekk av norsk historie, fra brukshistorie over nasjonsbygging med oppdagelse av fjellet til kunstteori og -filosofi.
En makeløs opplevelse
Etter endt tid på fransk jord, flyttet kunstneren pietetsfullt løa tilbake til fjellhyllen i Tafjord. Senere er flere forflytninger blitt en del av verkets egenhistorie: utstilling på Henny-Onstad-museet og sist i 2014 på Astrup-Fearnley-museet på Aker brygge i hovedstaden. Da hadde verket utvidet seg og avfødt enda en bygning. Kunstneren hadde enda en gang demontert løa og støpt kopi av hver eneste stokk og laftet på nytt, i hvit, skimrende kunstharpiks. I en av salene i samtidsmuseet på Aker Brygge sto de to bygningene og «snakket» med hverandre, den gamle og den nye. For meg som betrakter ble det en makeløs opplevelse.
Det er den opplevelsen av kunstverket Gjerdeløa som jeg ønsker for min egen og kommende generasjoner samt tilreisende fra andre verdensdeler. Det er denne opplevelsen Nasjonalmuseets direktør og styre vil nekte oss ved å takke nei til det unike verket. Begrunnelsen skal være at fotografier av løa gjør nytten. Det stemmer ikke.
For dette verket må man kunne ta på, gå inn i, studere graffitien på veggene, åpne seg for lydene av ljåen som omsorgsfullt kutter hvert eneste grasstrå på fjellhyllen. Se for seg hendene som styrer ljåen i det vertikale fjellhenget. Høre lyden av humlesurr en varm sommerdag med stekende sol langs fjellsidene i Tafjord. Se for seg hvordan solen flytter lys og skygge mellom fjelltoppene, kjenne hvor godt den gjør, middagskvilen mot husnovene. Og så kjenne den isnende vinden som kan overraske de få menneskene som er kommet til fjells vinterstid for å hente det verdifulle høyet som ennå lukter sommer.
Les portrett med Marianne Heske her.
Løa følger norsk historie
Gjerdeløa forteller mer enn brukshistorie, den rommer hele norgeshistorien. Fra vikingtidens verdensbilde der Utgard representerte yttergrensen for menneskets utfoldelse og samtidig rommet ressurser så store at selv de farligste kreftene måtte utfordres.
Utløa går igjen som symbol gjennom hele nasjonsbyggingen med start på 1800-tallet, løa som resurskammer og utfordring, løa som representerer utnyttelsen og oppdagelsen av fjellet. Den nasjonale identiteten som skapes der arbeid, kunst og vitenskap går hånd i hånd. Løa følger norsk historie frem til dagen i dag.
Det som Nasjonalmuseets lederskap ikke har øye for, det har Danmark snarrådig tatt fatt i. Norske direktør Erlend Høyersten ved ARos i Århus grep telefonen da han hørte om avslaget og sikret det danske museet utlån av Gjerdeløa for to år, i første runde. Da kan vi jo alle dra til Århus for å se Norges mest ikoniske konseptkunstverk. Situasjonen gir så ubehagelige assosiasjoner til en epoke da Norge var lydrike under Danmark, uten egne krefter til å ivareta landets skatter.
Kan få generasjoner i tale
Hvis ikke Nasjonalmuseets leder og styre fatter hvilke muligheter som glipper oss ut av hendene, må andre fortelle dem det. For dette verket hører hjemme i vårt nasjonale museum som på våre vegne skal samle og vise hvem vi er og hvordan vi hører sammen med resten av verden.
Gjerdeløa burde få plass allerede i inngang til museet, stå som hjertet i samlingen og pumpe energi mot alle museets avdelinger, som kunst, arkitektur, design.
For den engasjerte formidler kan det bli en ønskesituasjon. Foran et verk som Gjerdeløa kan man få samtlige generasjoner i tale. Med hånden på 400 år gammelt stokkverk kan samtalen i samtiden utfoldes i alle ønskelige retninger.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
